1. |
||||
|
Min magre ætt du brakte ingen løfter
men fødtes alltid like stum igjen
din gjerning var å fylle landets kløfter
med slitte kvinner og med tause menn
De grodde villig opp av svarte jorden
en navnløs, en såre ydmyk flokk
som slet seg ut ved fjellet og ved fjorden
og stupte når de hadde strevet nok
Men steinen lå dem tungt og hardt i sinnet
og øynene fikk jordens matte glød
de lutet stumt mot jorden alle dager
og vandret viljeløst i ættens spor
Min steingrå ætt jeg kjenner dine vaner
de flyter seigt og farlig i mitt blod
og innerst inne i mitt hjerte aner
jeg noe av den samme trette ro
|
||||
2. |
||||
|
Men kanskje har en kvinnes skjulte tårer
eller en annens sammenbitte trang
mot livet blitt den ild i mine årer
som jorden aldri kveler i sitt fang
For alle slike magre stumme ætter
slår høye flammer en og annen gang
hus den som blir sin egen stammes kjetter
og hater lyden av sitt hjertes sang
De grodde villig opp av svarte jorden
en navnløs, en såre ydmyk flokk
som slet seg ut ved fjellet og ved fjorden
og stupte når de hadde strevet nok
Men steinen lå dem tungt og hardt i sinnet
og øynene fikk jordens matte glød
de lutet stumt mot jorden alle dager
og vandret viljeløst i ættens spor
Min steingrå ætt jeg kjenner dine vaner
de flyter seigt og farlig i mitt blod
og innerst inne i mitt hjerte aner
jeg noe av den samme trette ro
Min magre ætt du brakte ingen løfter
men føddes alltid like stum igjen
din gjerning var å fylle landets kløfter
med slitte kvinner og med tause menn
De grodde villig opp av svarte jorden
en navnløs, en såre ydmyk flokk
som slet seg ut ved fjellet og ved fjorden
og stupte når de hadde strevet nok
For alle slike magre stumme ætter
slår høye flammer en og annen gang
hus den som blir sin egen stammes kjetter
og hater lyden av sitt hjertes sang
|
||||
3. |
||||
|
Torden gled over og ble borte
susende i tretoppene mot nord
atter var jeg ensom i det sorte
under hemmelige sørgeslør
under meg lå mosefeldens skimmel
over gynget ragget fra en gren
det var hele høyden av min himmel
over jordiske og mørke sten
Svarte furustammer stod på sokler
av en grov granitt i fjellets røys
under mosen knaket det som knokler
i de svære steinene som lå løs
Videre gikk jeg, tung og trøtt i beina
og skimtet fra den svarte kløft
ett stort måseberg
som træra kom seg opp på med ett digert løft
Mellom gløtt av varden
gikk jeg drømmende fra tuft til tuft
over mine øyne og min panne
svingte seg stolt i den kongelige luft
Foran lå den fredelige vidde
sitrende i skygger og i grønt
månen stod på himmelen og tide
blussende, løyndomsfullt og skjønt
Over frosne myrer gikk jeg mot den
fanget av dens fare eventyr
til jeg midt i mørket satte foten
ned på skallen av et sunket dyr
|
||||
4. |
||||
|
Det er den første, gyldne barfrostdag
Hvor lett min gang mot ætrens skyfri riker
min åndes pust i hvite skyer stiger.
Røk hvirvler muntert opp fra hyttetak.
Jeg lytter, ja, nu er et dødsens tyst
i frosne skoger og på harde stier
En bekk, som risler enslig uten lyst
Litt tertitpip, jeg skvetter når det tier.
Jeg gir min varme til den korte dag,
som uten kraft, vemodig gylden lyser
med noe av et smil langs åsens drag.
Varme gir jeg den til alle dem som fryster.
Jeg ser mit pust, det så jeg ikke før,
da kun mig selv i hett begjær og ør,
og i min sjel det aldri kjentes stille.
Og videre tenker jeg, alt mens jeg går
i barfrostdagens sol på døde veie
Dog enda er mitt liv ei ebbet ut,
skjønt rundt mig kalde mørkemakter truer,
Skjenk mig en kort, en gylden barfrostdag
med stjerner strenge, som mot kvelden stiger
Skjenk høie himler over hyttetak,
I lysets ånder, som nu langsomt viker!
|
||||
5. |
En Storm Der Ute
07:06
|
|||
|
En kan føle noe er galt
men kan ikke vite hva
noe vil komme hit
og treffe oss hardt og brutalt
Den traff oss som lyn fra klar himmel
men ikke uten motstand
skip ble senket og fly skutt ned
menn mot stål, døden er med
Og slik skal vi alle begraves
i vanens og hverdagens grav
men enda flakker min ungdom
mot fremmede havner og hav
Det tordner en storm der ute
det gløder av troppenes ild
ondt eller godt
sånn er det å være til
En storm av ild og av torden
det smeller bomber og skudd fyres av
frykten blandt folket i byer og på grenda
vi skal stå imot, sloss med vilje og med våpen i henda
Vi var ikke klare for krig
men vi ga ikke opp uten kamp
vi bør være klare neste gang
og forsvare vårt fedreland
Med våpen på rygg
marsjerte vi avsted
dypt inne i skoger og over myrer
i regn over berg
i vind langs fjell
i sol over jordet
i måneskinn gjennom grender
|
||||
6. |
Solnedgang
03:45
|
|||
|
Det var en av disse harde netter
som gjør sinnet svart og tungt
øde lå de sørgesorte sletter
og i alle lunde var det tomt
Sammen med den store sol i havet
kommer skygger i fra skogen tilbake
under sine stammer lå den begravet
mot de høge fjella i mot nord
Sorg og alt man kaller sinnets smerte
fullbrakt i drømmene for lengst
Ender ned fra nattekalde fjellet
i min favn, holder jeg deg fast
Men ved røttene hvor granen står
med sine mørke, hemmelige bar
holder onde gaster svartemøter
valborgnatt og drikker kvaen klar
Og det sloss og bites, til de stuper
ned av stammen, hvesende og arg
og glir bort på sine flate struper
ned i revnen og det svarte djuv
|
||||
7. |
Vemodig
08:11
|
|||
|
Vandrer på gjengrodde stier
blandt løpestreng og gamle løer
reflekterer over en svunnen tid
der dager ga mening og folk hadde sjel
Vandrer i gjengrodde bakker
opp mot dalen inn mot fjella
der ingen har vært på år og dag
der daglig drift var til tider ubehag
Vandrer i gjengrodde daler
der bjørka faller i vindens vrede
der stien er grodd igjen
i ødemarkens hjem
Vandrer på gjengrodde bøer
blandt ugress og myr
der slåtten ble tatt sommer og høst
på en historie og tid som er forbi
Vandrer i granskogen
der alt er som før
intet vokser eller gror
blant majestetiske graner som er den norske skog
|
||||
8. |
Til Siste Ende
09:51
|
|||
|
Fritt etter Nordahl Griegs «De beste»:
Døden kan flamme som kornmo;
Klarere ser vi enn før
Hvert liv i dens hvite smerte:
Det er de beste som dør.
De sterke, de rene av hjertet
Som ville og våget mest;
Rolige tok de avskjed,
En etter en gikk de vest.
De levende styrer verden,
En flokk blir alltid igjen,
De uunnværlige flinke,
Livets nest beste menn.
De beste blir myrdet i fengslet,
Sopt vekk av kuler og sjø.
De beste blir aldri vår fremtid.
De beste har nok med å dø.
Slik hedrer vi dem, med avmakt,
Med all den tomhet vi vet,
Men da har vi sveket de beste,
Forrådt dem med bitterhet.
De vil ikke sørges til døde,
Men leve i mot og tro.
Bare i dristige hjerter
Strømmer de falnes blod.
Er ikke hver som har kjent dem
Mer rik en de døde var –
For menn har hatt dem som venner
Og barn har hatt dem til far.
De øket det livet de gikk fra.
De spøker i nye menn.
På deres grav skal skrives:
De beste blir alltid igjen.
|
||||
Ulvhedner Sauda, Norway
Formed in 1993 by Arild & Svein Terje in the mountains on the Norwegian west coast.
Reformed as a six piece in 2021.
Signed to Hellstain Productions in 2022.
Ulvhedner recommends:
Our brethren in metal! Svein Terje contributes with vocals and some guitar on this album.
go to album
Crux Satanas
by Diabolica Hymnis
Sarpsborg supremecy!
go to album
Sauda legends...
go to albumIf you like Ulvhedner, you may also like:
supported by 29 fans who also own “Legd (2020 version)”
I saw these gents open the evening for DWeF in Trier some weeks ago. The vocalist seemed terribly shy between songs and then went full-on beastmode on the vocals again; him overcoming this was one of the most metal things I have ever seen. Vi Overlevde is, excuse this, bizarrely good. Not too posty, but still with a remarkable edge and a pretty unique feel to it. Maybe I'm still carried away by the live performance, but alas! This is great. Ensomhet is... beyond words. Kom til meg!
go to album
supported by 29 fans who also own “Legd (2020 version)”
Very good pagan black metal in the style of Windir! Please take a look at our German review: http://www.waldhalla.com/bruenndl-bruenndl-rezension
go to album
Empires Vanquished And Dismantled
by MYSTRAS
featured on Bandcamp Radio Nov 26, 2021
go to album
